"Once you get a little taste
It's very hard to give it up"
- Just You
Sånn er det med Sylvie Lewis. På tungen smaker det europeiske storbyer (og feriehusene noen timer utenfor), en god bok med bilder i svart-hvitt, sykler og sommerkjoler.
Og det smaker godt.
onsdag, april 15, 2009
onsdag, februar 04, 2009
Et stykke - flere ganger
Jeg kunne sagt at svenske damer er skikkelig rå og gjør ting jeg ikke har hørt noen norske damer gjøre, musikalsk. I stedet for nøyer jeg meg med å si at jeg liker Robyn og Jenny Wilson.
Og da jeg kom over denne videoen ble ikke følelsene svakere:
Det er kanskje bare meg som bor i en trehytte uten tv (det er løgn, jeg bor i en leilighet, men den delen om tv er sann) og ikke har fått med meg hvem Saul Williams er, eller hans hitlåt List of Demands, men da jeg hørte covern over ble jeg nysgjerrig. De av oss som bor i trehytter kan se originalen for første gang her:
Bekager reklamen for ringtones, det var den eneste vidoen det var mulig å låne fra youtube.
Det er ikke første gang jeg har kommet over en coverlåt jeg liker.
G.A.T.H. har gjort en cover av Beyonce's Irreplaceable.
India Arie har covra Don Henley's Heart of the Matter og Rihanna's Umbrella.
The Postal Service har gjort Phil Collins' Against All Odds.
Alle originallåter har sine kvaliteter.
Men noen originallåter eier bare kvaliteten 'mulig å gjøre fin med en cover'.
Heldigvis har noen sett dette potensialet, og brukt det.
Og da jeg kom over denne videoen ble ikke følelsene svakere:
Det er kanskje bare meg som bor i en trehytte uten tv (det er løgn, jeg bor i en leilighet, men den delen om tv er sann) og ikke har fått med meg hvem Saul Williams er, eller hans hitlåt List of Demands, men da jeg hørte covern over ble jeg nysgjerrig. De av oss som bor i trehytter kan se originalen for første gang her:
Bekager reklamen for ringtones, det var den eneste vidoen det var mulig å låne fra youtube.
Det er ikke første gang jeg har kommet over en coverlåt jeg liker.
G.A.T.H. har gjort en cover av Beyonce's Irreplaceable.
India Arie har covra Don Henley's Heart of the Matter og Rihanna's Umbrella.
The Postal Service har gjort Phil Collins' Against All Odds.
Alle originallåter har sine kvaliteter.
Men noen originallåter eier bare kvaliteten 'mulig å gjøre fin med en cover'.
Heldigvis har noen sett dette potensialet, og brukt det.
lørdag, desember 20, 2008
Bård Torgersen - Kniv mot ord
Jeg har meldt meg inn i en bokklubb. Ikke en sånn bokklubb man melder seg inn i for å få en radio, en klokke, femti klistremerker og fire par sokker, for så å minne seg selv på å avbestille månedens bok, måned etter måned. Nei, dette er en bokklubb for folk som ønsker å få noe de kan lese hjem i posten, (ganske) jevnlig. Singelklubben til Flamme Forlag.
Siste singel i trykken er Bård Torgersens Kniv mot ord. Mandag 15/12 var det årets siste Flamme-arrangement, og der ble singelen lest av forfatteren selv, fra (nesten) start til (nesten) slutt.
Jeg husker den første gangen bildekunst berørte meg (et stillbilde av Håkon Gullvåg), den første gangen samtidsdans fikk meg til å gråte (Absolutt Virkelig, Prosjekt Isadora) og jeg kommer til å minnes denne opplesningen som den første gangen jeg følte at opplesning av tekst kunne være som en rockekonsert.
Det er ikke så vanskelig å sette fingerene på hva det er som berører meg med opplesningen til Torgersen (men det er en utfordring å ha nok fingre). Det er stemmen, dialekten og hans suggerende, drivende måte å lese på. Det er fremtoningen og det at han står bak disken på Bar Robinet, under hele seansen.
Det er ordene han leser opp; han peker på et Oslo jeg kjenner igjen, et Oslo jeg er en del av. Et Oslo jeg innimellom frykter; som er skremmende, upersonlig, utrygt og uten retning, men også et Oslo jeg elsker; som er mitt hjem, som føles tradisjonsrikt, nysgjerrig, avslappende, pulserende og stadig er i endring. Torgersens fremføring forsterker teksten.
Men hvorfor føltes det som en rockekonsert? Jeg har brukt flere dager på å undre meg over opplevelsen, for så å bestemme meg for at jeg ikke trenger å forstå, for å kunne nyte. Jeg slutter å dissekere et fint minne, gjemmer på opplevelsen og bruker den som drivstoff i maskinen som heter gå på flere tekstlesninger.
Siste singel i trykken er Bård Torgersens Kniv mot ord. Mandag 15/12 var det årets siste Flamme-arrangement, og der ble singelen lest av forfatteren selv, fra (nesten) start til (nesten) slutt.
Jeg husker den første gangen bildekunst berørte meg (et stillbilde av Håkon Gullvåg), den første gangen samtidsdans fikk meg til å gråte (Absolutt Virkelig, Prosjekt Isadora) og jeg kommer til å minnes denne opplesningen som den første gangen jeg følte at opplesning av tekst kunne være som en rockekonsert.
Det er ikke så vanskelig å sette fingerene på hva det er som berører meg med opplesningen til Torgersen (men det er en utfordring å ha nok fingre). Det er stemmen, dialekten og hans suggerende, drivende måte å lese på. Det er fremtoningen og det at han står bak disken på Bar Robinet, under hele seansen.
Det er ordene han leser opp; han peker på et Oslo jeg kjenner igjen, et Oslo jeg er en del av. Et Oslo jeg innimellom frykter; som er skremmende, upersonlig, utrygt og uten retning, men også et Oslo jeg elsker; som er mitt hjem, som føles tradisjonsrikt, nysgjerrig, avslappende, pulserende og stadig er i endring. Torgersens fremføring forsterker teksten.
Men hvorfor føltes det som en rockekonsert? Jeg har brukt flere dager på å undre meg over opplevelsen, for så å bestemme meg for at jeg ikke trenger å forstå, for å kunne nyte. Jeg slutter å dissekere et fint minne, gjemmer på opplevelsen og bruker den som drivstoff i maskinen som heter gå på flere tekstlesninger.
lørdag, november 22, 2008
Rubies (and The New Wine)
Kvart på ti hadde jeg prøvd å få tak i alle som kunne vært troenes til å gå på konsert med Rubies. Ingen kunne.
Ti på ti gikk jeg slukøret inn i stua, og M spurte om jeg skulle på konsert snart. Jeg sa at det skulle jeg ikke, fordi jeg ikke fikk med meg noen. Han sa at han og A kanskje kunne bli med likevel.
Fem på ti satt A i sofaen og hørte på Rubies fra myspace.
Ti null null sa A at jeg skulle få på meg noen filler.
Kvart over ti var vi på vei mot the Villa.
Halv elleve stod vi på Youngstorget og skjønte at vi ikke visste hvor the Villa lå.
Fem over halv elleve var vi fremme.
Dette er min fiksjon, dette er det jeg skriver at skjedde i går kveld, før konserten med Dominique, The New Wine og Rubies på the Villa. Og kanskje er det sant.
The New Wine er et nytt bekjentskap for min del; de hadde et tight sett med gode låter, energisk og solid sceneopptreden, dansbart og gøy. En opptreden som ga mersmak. Et gjennomlytt på myspace minner meg imidlertidig på at de spiller musikk jeg ofte elsker live, men som jeg synes blir litt kjedelig på cd.
EDIT: Nå har jeg hørt så mye på The New Wine at jeg kan synge med på de tre sangene som ligger på myspace-siden deres, så så kjedelig kan det ikke være på cd.
Dilemma: Hvis du var et band og du enten kunne være god på plate eller live, hva ville du valgt? Jeg ville vært god live.
The New Wine er bra begge deler, men best live.
Note to self and others; Gå på the New Wine-konsert hvis du får sjansen.
Rubies! Sist jeg så Rubies var i Trondheim i mars, og jeg må ha hatt mye å gjøre, for jeg pleier å klare å skrive om de beste konsertene jeg er på og det har jeg ikke gjort. Men bra var det, så bra at jeg nesten grein kvart på ti, da jeg bestemte meg for å gi opp søken etter konsertvenner, og feire fredagen hjemme, femten minutter før M og A bestemte seg for å bli med. Da Rubies kom på scenen stod jeg en meter fra vokalisten, på samme nivå, fordi scenen var gulvet. Det føltes som om de var på besøk i stua mi, nei, som om jeg var på besøk i stua deres, for the Villa føles ikke som mitt hjem. (Det føles som hjemmet til en nyvunnen kompis som jeg vil besøke igjen. Hvis jeg har råd.) Det eneste jeg hadde å utsette var at vokalisten tidvis ikke sang så bra som hun gjorde sist. På den annen side lekte hun seg mer denne gangen.
Fiksjonen Rubies skaper når de går på scenen er rett opp min allé. Alle på scenen (minus trommis, som de for anledningen lånte av The New Wine. EDIT: Trommisen var så vidt jeg husker iført en rød hettegenser, men i følge Adrian Søgnen selv hadde han også på seg et glitrende armbånd. Vi kan kalle det en nesten match.) går kledd matchende, i går var fargene svart, hvitt og gull. Rubies er de snilleste folka, de smiler mens de spiller, de danser hele natta og i the golden state of California har de sikkert fester i et stort hus, spiser vårruller til frokost og går de på rulleskøyter (the old fashion kind), mens de spiser bringebæris. Men de har alvorlige samtaler også, er filosofiske og er opptatt av krig og fred.
Og lager musikk ispedd alt over. Det er det jeg hører når jeg hører på musikken, det er det jeg opplever når jeg ser dem live. Og kanskje er det sant.
Det viktigste er at det ikke er noen grunn til å tro noe annet; Rubies skaper en fullgod fiksjon for meg; en fiksjon der de er de snilleste folka. En fiksjon der jeg får danse hele natta. En fiksjon med alvorlige samtaler og en dæsj disco.
I feel electric.
Ti på ti gikk jeg slukøret inn i stua, og M spurte om jeg skulle på konsert snart. Jeg sa at det skulle jeg ikke, fordi jeg ikke fikk med meg noen. Han sa at han og A kanskje kunne bli med likevel.
Fem på ti satt A i sofaen og hørte på Rubies fra myspace.
Ti null null sa A at jeg skulle få på meg noen filler.
Kvart over ti var vi på vei mot the Villa.
Halv elleve stod vi på Youngstorget og skjønte at vi ikke visste hvor the Villa lå.
Fem over halv elleve var vi fremme.
Dette er min fiksjon, dette er det jeg skriver at skjedde i går kveld, før konserten med Dominique, The New Wine og Rubies på the Villa. Og kanskje er det sant.
The New Wine er et nytt bekjentskap for min del; de hadde et tight sett med gode låter, energisk og solid sceneopptreden, dansbart og gøy. En opptreden som ga mersmak. Et gjennomlytt på myspace minner meg imidlertidig på at de spiller musikk jeg ofte elsker live, men som jeg synes blir litt kjedelig på cd.
EDIT: Nå har jeg hørt så mye på The New Wine at jeg kan synge med på de tre sangene som ligger på myspace-siden deres, så så kjedelig kan det ikke være på cd.
Dilemma: Hvis du var et band og du enten kunne være god på plate eller live, hva ville du valgt? Jeg ville vært god live.
The New Wine er bra begge deler, men best live.
Note to self and others; Gå på the New Wine-konsert hvis du får sjansen.
Rubies! Sist jeg så Rubies var i Trondheim i mars, og jeg må ha hatt mye å gjøre, for jeg pleier å klare å skrive om de beste konsertene jeg er på og det har jeg ikke gjort. Men bra var det, så bra at jeg nesten grein kvart på ti, da jeg bestemte meg for å gi opp søken etter konsertvenner, og feire fredagen hjemme, femten minutter før M og A bestemte seg for å bli med. Da Rubies kom på scenen stod jeg en meter fra vokalisten, på samme nivå, fordi scenen var gulvet. Det føltes som om de var på besøk i stua mi, nei, som om jeg var på besøk i stua deres, for the Villa føles ikke som mitt hjem. (Det føles som hjemmet til en nyvunnen kompis som jeg vil besøke igjen. Hvis jeg har råd.) Det eneste jeg hadde å utsette var at vokalisten tidvis ikke sang så bra som hun gjorde sist. På den annen side lekte hun seg mer denne gangen.
Fiksjonen Rubies skaper når de går på scenen er rett opp min allé. Alle på scenen (minus trommis, som de for anledningen lånte av The New Wine. EDIT: Trommisen var så vidt jeg husker iført en rød hettegenser, men i følge Adrian Søgnen selv hadde han også på seg et glitrende armbånd. Vi kan kalle det en nesten match.) går kledd matchende, i går var fargene svart, hvitt og gull. Rubies er de snilleste folka, de smiler mens de spiller, de danser hele natta og i the golden state of California har de sikkert fester i et stort hus, spiser vårruller til frokost og går de på rulleskøyter (the old fashion kind), mens de spiser bringebæris. Men de har alvorlige samtaler også, er filosofiske og er opptatt av krig og fred.
Og lager musikk ispedd alt over. Det er det jeg hører når jeg hører på musikken, det er det jeg opplever når jeg ser dem live. Og kanskje er det sant.
Det viktigste er at det ikke er noen grunn til å tro noe annet; Rubies skaper en fullgod fiksjon for meg; en fiksjon der de er de snilleste folka. En fiksjon der jeg får danse hele natta. En fiksjon med alvorlige samtaler og en dæsj disco.
I feel electric.
tirsdag, oktober 28, 2008
The Dø på Blå
I går var jeg ganske sikkert på den beste konserten jeg har vært på.
I hvert fall topp tre.
Før jeg kan skrive noe vettugt om det må jeg (og vil jeg) la det synke inn,
mens jeg hygger jeg meg med dette (blant annet);
I hvert fall topp tre.
Før jeg kan skrive noe vettugt om det må jeg (og vil jeg) la det synke inn,
mens jeg hygger jeg meg med dette (blant annet);
onsdag, oktober 22, 2008
For the Love Of Other Forms Of Art
Jeg har mange gode opplevelser med kunst og kultur, som ikke er musikk, og fra nå av kommer ikke innholdet i denne bloggen til å forholde seg først og fremst til For the Love Of Music, men til For the Love Of Art. Som med musikk kommer jeg til å skrive mest om de gode opplevelsene.
Siste opplevelse i rekken av gode kunstopplevelser er Absolutt Virkelig, en forestilling i Prosjekt Isadora, under kunstnerisk ledelse av Caroline Wahlström og Camilla Myhre, som ble vist på Rom For Dans.
"ROM FOR DANS skal være møtested for profesjonelle, studenter, barn, ungdom og andre som driver med/ønsker å drive med dansekunst."
Jeg dukket opp fordi en jeg kjenner, som er elleve år, skulle danse og jeg så for meg at denne samtidsdanseoppvisningen skulle være av det alderstrinnet. Så feil kan man ta.
"PROSJEKT ISADORA er et 3-årig dansekunstnerisk utviklingsarbeid for barn og unge fra 4 -16 år og profesjonelle utøvere."
Mitt forhold til samtidsdans, utført både av barn og voksne, bestod søndag ettermiddag først og fremst av distanse, noe som snart skulle forandre seg. Jeg er kanskje ikke den eneste som har latt meg stoppe av den feilaktige tanken om at noe fremmed ikke kan berøre en nevneverdig. Igjen; Så feil kan man ta. For der jeg satt i det første av tre rom, i mørket, der det "hang" mennesker i alle aldre langs veggene, med dyne rundt seg og pute under hodet, som de slapp ned før de tente hodelyktene sine og begynte å bevege seg rundt og mellom oss, der felte jeg en tåre.
"Barn og unge utvikler små koreografier sammen med de voksne utøverne og alt materiale blir til slutt plassert og sidestilt på scenen i profesjonelle forestillinger."
Ved første tankekast er det barnas impulsive uttrykk, samlet sammen (tilsynelatende) med tålmodighet, pedagogisk bevissthet og tanker om hva som passer og hva som er vakkert, av voksne, utdannede dansere, som gjør at denne forestillingen berører meg. Jeg følte at det var et berøringspunkt danserne i mellom, som skaper et berøringspunkt mellom danserne og oss. At deres ønske om å gi noe ekte, til hverandre og til oss, skaper noe som er enda større enn fiksjonen de klarte å skape på scenen.
Forestillingen var dessuten laget i samarbeid med barneorkesteret til Barrat Due, som er med på å bidra til min nysgjerrighet og glede rundt hva som skjer i møte mellom impulsene (representert ved barna) og det bevisste (representert ved de voksne). Da vi kom inn i det andre rommet gikk vi nesten på en gjeng strykere som satt mørkkledde på to meter høye stoler og tittet på oss. Videre gikk vi gjennom scenen for å komme til plassene våre. Scenen, der et titalls svartkledde strykere var strødd utover, hadde en vakker scenografi. Et hjem, med vegger og gjenstander til bruks; bord, stoler og alt sammen (også kostymene) var gjenbruk fra Nasjonalteatrets oppsetning "Ønskekonserten" og Ingun Bjørnsgaard Projekts "A solitary shame annonced by a pino".
Da jeg fortalte en venn som har gått på Skolen for Samtidsdans at jeg hadde sett forestillingen ble jeg spurt; Hva handlet forestillingen om? Jeg måtte spørre meg selv om det samme, og etter litt kverning kom jeg frem til at forestillingen kanskje handlet om relasjoner. Men å være bevisst på, eller å sette ord på det, føltes ikke så viktig.
Samtidig kastet nemlig spørsmålet meg inn i andre tankekast, som sirkler rundt at Absoutt Virkelig kanskje berører meg så dypt fordi den snakker til meg på en annen måte enn jeg er vant til i kunsten. Spesielt opptatt av tekst som jeg er, opplever jeg det som et paradoks at ordløse uttrykk kan treffe meg så voldsomt. Eller er det en naturlig konsekvens at ordløse uttrykk må treffe meg på en annen måte? Kanskje er det sånn at når man oppdager eller lærer seg å like en ny form kan det ikke oppleves halvveis. Det er enten eller, og her funker det. For første gang opplever jeg samtidsdans som noe for meg og når jeg åpner meg for formen når forestillingen meg. Og den tar plass i meg; et annet sted enn der det bevisste har kontroll.
Og det er absolutt virkelig.
ABSOLUTT VIRKELIG
En danseforestilling i 3 akter.
i dette absolutte univers, fritt for staffasjer
i samspill med virkelighetens besnærende nærvær
er vi
balanserede
det usynlige blir synlig i dette møtet
gjennom rommene, bevegelsene og tonene
reiser vi sammen
skremmende nære
absolutt virkelige
Sitatene og denne teksten er hentet fra sidene til Rom for Dans og Prosjekt Isadora, samt programmet fra forestillingen.
Siste opplevelse i rekken av gode kunstopplevelser er Absolutt Virkelig, en forestilling i Prosjekt Isadora, under kunstnerisk ledelse av Caroline Wahlström og Camilla Myhre, som ble vist på Rom For Dans.
"ROM FOR DANS skal være møtested for profesjonelle, studenter, barn, ungdom og andre som driver med/ønsker å drive med dansekunst."
Jeg dukket opp fordi en jeg kjenner, som er elleve år, skulle danse og jeg så for meg at denne samtidsdanseoppvisningen skulle være av det alderstrinnet. Så feil kan man ta.
"PROSJEKT ISADORA er et 3-årig dansekunstnerisk utviklingsarbeid for barn og unge fra 4 -16 år og profesjonelle utøvere."
Mitt forhold til samtidsdans, utført både av barn og voksne, bestod søndag ettermiddag først og fremst av distanse, noe som snart skulle forandre seg. Jeg er kanskje ikke den eneste som har latt meg stoppe av den feilaktige tanken om at noe fremmed ikke kan berøre en nevneverdig. Igjen; Så feil kan man ta. For der jeg satt i det første av tre rom, i mørket, der det "hang" mennesker i alle aldre langs veggene, med dyne rundt seg og pute under hodet, som de slapp ned før de tente hodelyktene sine og begynte å bevege seg rundt og mellom oss, der felte jeg en tåre.
"Barn og unge utvikler små koreografier sammen med de voksne utøverne og alt materiale blir til slutt plassert og sidestilt på scenen i profesjonelle forestillinger."
Ved første tankekast er det barnas impulsive uttrykk, samlet sammen (tilsynelatende) med tålmodighet, pedagogisk bevissthet og tanker om hva som passer og hva som er vakkert, av voksne, utdannede dansere, som gjør at denne forestillingen berører meg. Jeg følte at det var et berøringspunkt danserne i mellom, som skaper et berøringspunkt mellom danserne og oss. At deres ønske om å gi noe ekte, til hverandre og til oss, skaper noe som er enda større enn fiksjonen de klarte å skape på scenen.
Forestillingen var dessuten laget i samarbeid med barneorkesteret til Barrat Due, som er med på å bidra til min nysgjerrighet og glede rundt hva som skjer i møte mellom impulsene (representert ved barna) og det bevisste (representert ved de voksne). Da vi kom inn i det andre rommet gikk vi nesten på en gjeng strykere som satt mørkkledde på to meter høye stoler og tittet på oss. Videre gikk vi gjennom scenen for å komme til plassene våre. Scenen, der et titalls svartkledde strykere var strødd utover, hadde en vakker scenografi. Et hjem, med vegger og gjenstander til bruks; bord, stoler og alt sammen (også kostymene) var gjenbruk fra Nasjonalteatrets oppsetning "Ønskekonserten" og Ingun Bjørnsgaard Projekts "A solitary shame annonced by a pino".
Da jeg fortalte en venn som har gått på Skolen for Samtidsdans at jeg hadde sett forestillingen ble jeg spurt; Hva handlet forestillingen om? Jeg måtte spørre meg selv om det samme, og etter litt kverning kom jeg frem til at forestillingen kanskje handlet om relasjoner. Men å være bevisst på, eller å sette ord på det, føltes ikke så viktig.
Samtidig kastet nemlig spørsmålet meg inn i andre tankekast, som sirkler rundt at Absoutt Virkelig kanskje berører meg så dypt fordi den snakker til meg på en annen måte enn jeg er vant til i kunsten. Spesielt opptatt av tekst som jeg er, opplever jeg det som et paradoks at ordløse uttrykk kan treffe meg så voldsomt. Eller er det en naturlig konsekvens at ordløse uttrykk må treffe meg på en annen måte? Kanskje er det sånn at når man oppdager eller lærer seg å like en ny form kan det ikke oppleves halvveis. Det er enten eller, og her funker det. For første gang opplever jeg samtidsdans som noe for meg og når jeg åpner meg for formen når forestillingen meg. Og den tar plass i meg; et annet sted enn der det bevisste har kontroll.
Og det er absolutt virkelig.
ABSOLUTT VIRKELIG
En danseforestilling i 3 akter.
i dette absolutte univers, fritt for staffasjer
i samspill med virkelighetens besnærende nærvær
er vi
balanserede
det usynlige blir synlig i dette møtet
gjennom rommene, bevegelsene og tonene
reiser vi sammen
skremmende nære
absolutt virkelige
Sitatene og denne teksten er hentet fra sidene til Rom for Dans og Prosjekt Isadora, samt programmet fra forestillingen.
onsdag, oktober 01, 2008
Nina Kinert
Det finnes de konsertene du kjøper billett til flere måneder i forveien, med en gang det slippes, som The Whitest Boy Alive, Raymond och Maria eller The Dø. De konsertene der du kjenner kriblingen i kroppen allerede noen dager før dagen, du møter opp tidlig for å ikke gå glipp av noe, du synger med på alle sangene og flere uker etterpå unngår du cd´ene deres, fordi ingenting kan sammenlignes med liveopplevelsen.
Konserten med Nina Kinert på Betong 19.september var ikke en sånn konsert.
Jeg hadde aldri hørt noe av henne, jeg hadde ikke en gang merket meg at hun har sunget med Ane Brun. Jeg skulle hjem og legge meg da jeg gikk på noen som kunne få meg på gjestelista, og jeg takket ja. Under første sang foreslo frk. Kinert for oss at vi kunne fjerne stoler og bord, og stå foran scenen. Jeg ble stående nær scenen, og med lyset i ansiktet fikk jeg den gode følelsen av å være barn igjen og bli tatt vare på av noen som ville gi meg noe godt. Fine melodier, fine tekster, nydelig stemme. Mengder med scenesjarm.
Da konserten var over hadde jeg ikke fått nok. Lommeboken og jeg diskuterte saken og kom frem til at ett av to album var greit, for nå. Vi kjøpte Nina Kinerts første skive "Let there be love" og tok henne med oss hjem.
Nå bor hun her.
Konserten med Nina Kinert på Betong 19.september var ikke en sånn konsert.
Jeg hadde aldri hørt noe av henne, jeg hadde ikke en gang merket meg at hun har sunget med Ane Brun. Jeg skulle hjem og legge meg da jeg gikk på noen som kunne få meg på gjestelista, og jeg takket ja. Under første sang foreslo frk. Kinert for oss at vi kunne fjerne stoler og bord, og stå foran scenen. Jeg ble stående nær scenen, og med lyset i ansiktet fikk jeg den gode følelsen av å være barn igjen og bli tatt vare på av noen som ville gi meg noe godt. Fine melodier, fine tekster, nydelig stemme. Mengder med scenesjarm.
Da konserten var over hadde jeg ikke fått nok. Lommeboken og jeg diskuterte saken og kom frem til at ett av to album var greit, for nå. Vi kjøpte Nina Kinerts første skive "Let there be love" og tok henne med oss hjem.
Nå bor hun her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
