Efterklang!

Jeg har sett Efterklang en gang før; på jobb på Samfundet, fra min post i døra, så jeg at bandet forsvant inn i grønn røyk, og det virket som om publikum ble med dem. Det er fire år siden, og da jeg oppdaget at de skulle spille i Oslo husket jeg den grønne røyken, og hadde fremdeles lyst til å bli med.

Pow Pow varmer opp, og det er helt greit, men publikum har enda ikke ankommet, og vi er under 50 mennesker i Storsalen på Chateau Neuf. Innen Efterklang går på har publikum fylt mange seter, alle sammen bak oss: Vi sitter på første rad.

Og det er ikke bare grønn røyk Efterklang forsvinner inn i, det er et musikals univers av håndtverk og improvisasjon. Dette er de flinke folka, som ikke er redde for å eksperimentere, som ikke er redde for å gjøre noe feil. Og det er så riktig!

Og publikum er med. Efterklang inviterer på en sjarmerende måte, det er vanskelig å takke nei. Det er trommisen som kan spille trompet, fiolinisten som kan spille trommer, vokalisten som spiller på en handlevogn og publikum som får synge med. Og publikum synger med. Samler seg foran scenen, selv om det er en sittekonsert, og plutselig er konserten over, uten at jeg har tenkt over tiden.

Og jeg har fremdeles lyst til å bli med.

Oscar!

Jeg lover, på tro og ære, at jeg aldri skal droppe en konsert med Oscar Danielson, så lenge jeg har penger til billetten og konserten er i samme by som jeg befinner meg.

Jeg vurderte nemlig å droppe det, fordi jeg fant ut dagen før at det skulle være konsert, og nesten ikke fant noen å gå med. (Hvordan blir jeg med i den hemmelige klubben som får vite at han spiller konsert?) Jeg vurderte å droppe det, da konserten på Parkteatret kostet 100 kr, og det var gratis kulturnatt i hele Oslo. Da alle på vorset skulle ut i kulturnatta sammen og jeg vinket dem avgårde; Jeg vurderte å droppe Oscar. Men jeg lover å aldri vurdere det igjen.

Hvem er Oscar? ble jeg spurt på forhånd. Oscar, sa jeg, det er en svensk, deprimert visesanger som synger om natur. Og han har kanskje vært det, han er kanskje det fremdeles, men han er mer:
- verdens morsomste
- verdens flinkeste visesanger
- far
- det beste man kan bruke to timer på en fredags kveld
- verdens morsomte

Vi kommer litt sent, og det er ingen sitteplasser igjen, så vi sitter på gulvet og jeg får sitte to meter unna Oscar, helt foran scenen. Oscar er den morsomste jeg vet. Sangene er gode, men det som gjør Oscar ekstra fin å se live, er delene mellom. Jeg ler. Jeg ler mye. Tramper takten, og synger med når vi blir bedt om det.

Og jeg angrer ikke på at jeg brukte 100 norske kr på å se verdens beste visesanger live. For tredje (og forhåpentligvis ikke siste) gang.

Sylvie Lewis

"Once you get a little taste
It's very hard to give it up"
- Just You

Sånn er det med Sylvie Lewis. På tungen smaker det europeiske storbyer (og feriehusene noen timer utenfor), en god bok med bilder i svart-hvitt, sykler og sommerkjoler.
Og det smaker godt.

Et stykke - flere ganger

Jeg kunne sagt at svenske damer er skikkelig rå og gjør ting jeg ikke har hørt noen norske damer gjøre, musikalsk. I stedet for nøyer jeg meg med å si at jeg liker Robyn og Jenny Wilson.

Og da jeg kom over denne videoen ble ikke følelsene svakere:


Det er kanskje bare meg som bor i en trehytte uten tv (det er løgn, jeg bor i en leilighet, men den delen om tv er sann) og ikke har fått med meg hvem Saul Williams er, eller hans hitlåt List of Demands, men da jeg hørte covern over ble jeg nysgjerrig. De av oss som bor i trehytter kan se originalen for første gang her:

Bekager reklamen for ringtones, det var den eneste vidoen det var mulig å låne fra youtube.

Det er ikke første gang jeg har kommet over en coverlåt jeg liker.
G.A.T.H. har gjort en cover av Beyonce's Irreplaceable.
India Arie har covra Don Henley's Heart of the Matter og Rihanna's Umbrella.
The Postal Service har gjort Phil Collins' Against All Odds.

Alle originallåter har sine kvaliteter.
Men noen originallåter eier bare kvaliteten 'mulig å gjøre fin med en cover'.
Heldigvis har noen sett dette potensialet, og brukt det.

Bård Torgersen - Kniv mot ord

Jeg har meldt meg inn i en bokklubb. Ikke en sånn bokklubb man melder seg inn i for å få en radio, en klokke, femti klistremerker og fire par sokker, for så å minne seg selv på å avbestille månedens bok, måned etter måned. Nei, dette er en bokklubb for folk som ønsker å få noe de kan lese hjem i posten, (ganske) jevnlig. Singelklubben til Flamme Forlag.

Siste singel i trykken er Bård Torgersens Kniv mot ord. Mandag 15/12 var det årets siste Flamme-arrangement, og der ble singelen lest av forfatteren selv, fra (nesten) start til (nesten) slutt.

Jeg husker den første gangen bildekunst berørte meg (et stillbilde av Håkon Gullvåg), den første gangen samtidsdans fikk meg til å gråte (Absolutt Virkelig, Prosjekt Isadora) og jeg kommer til å minnes denne opplesningen som den første gangen jeg følte at opplesning av tekst kunne være som en rockekonsert.

Det er ikke så vanskelig å sette fingerene på hva det er som berører meg med opplesningen til Torgersen (men det er en utfordring å ha nok fingre). Det er stemmen, dialekten og hans suggerende, drivende måte å lese på. Det er fremtoningen og det at han står bak disken på Bar Robinet, under hele seansen.

Det er ordene han leser opp; han peker på et Oslo jeg kjenner igjen, et Oslo jeg er en del av. Et Oslo jeg innimellom frykter; som er skremmende, upersonlig, utrygt og uten retning, men også et Oslo jeg elsker; som er mitt hjem, som føles tradisjonsrikt, nysgjerrig, avslappende, pulserende og stadig er i endring. Torgersens fremføring forsterker teksten.

Men hvorfor føltes det som en rockekonsert? Jeg har brukt flere dager på å undre meg over opplevelsen, for så å bestemme meg for at jeg ikke trenger å forstå, for å kunne nyte. Jeg slutter å dissekere et fint minne, gjemmer på opplevelsen og bruker den som drivstoff i maskinen som heter gå på flere tekstlesninger.

Rubies (and The New Wine)

Kvart på ti hadde jeg prøvd å få tak i alle som kunne vært troenes til å gå på konsert med Rubies. Ingen kunne.

Ti på ti gikk jeg slukøret inn i stua, og M spurte om jeg skulle på konsert snart. Jeg sa at det skulle jeg ikke, fordi jeg ikke fikk med meg noen. Han sa at han og A kanskje kunne bli med likevel.

Fem på ti satt A i sofaen og hørte på Rubies fra myspace.

Ti null null sa A at jeg skulle få på meg noen filler.

Kvart over ti var vi på vei mot the Villa.

Halv elleve stod vi på Youngstorget og skjønte at vi ikke visste hvor the Villa lå.

Fem over halv elleve var vi fremme.

Dette er min fiksjon, dette er det jeg skriver at skjedde i går kveld, før konserten med Dominique, The New Wine og Rubies på the Villa. Og kanskje er det sant.

The New Wine er et nytt bekjentskap for min del; de hadde et tight sett med gode låter, energisk og solid sceneopptreden, dansbart og gøy. En opptreden som ga mersmak. Et gjennomlytt på myspace minner meg imidlertidig på at de spiller musikk jeg ofte elsker live, men som jeg synes blir litt kjedelig på cd.
EDIT: Nå har jeg hørt så mye på The New Wine at jeg kan synge med på de tre sangene som ligger på myspace-siden deres, så så kjedelig kan det ikke være på cd.
Dilemma: Hvis du var et band og du enten kunne være god på plate eller live, hva ville du valgt? Jeg ville vært god live.
The New Wine er bra begge deler, men best live.
Note to self and others; Gå på the New Wine-konsert hvis du får sjansen.

Rubies! Sist jeg så Rubies var i Trondheim i mars, og jeg må ha hatt mye å gjøre, for jeg pleier å klare å skrive om de beste konsertene jeg er på og det har jeg ikke gjort. Men bra var det, så bra at jeg nesten grein kvart på ti, da jeg bestemte meg for å gi opp søken etter konsertvenner, og feire fredagen hjemme, femten minutter før M og A bestemte seg for å bli med. Da Rubies kom på scenen stod jeg en meter fra vokalisten, på samme nivå, fordi scenen var gulvet. Det føltes som om de var på besøk i stua mi, nei, som om jeg var på besøk i stua deres, for the Villa føles ikke som mitt hjem. (Det føles som hjemmet til en nyvunnen kompis som jeg vil besøke igjen. Hvis jeg har råd.) Det eneste jeg hadde å utsette var at vokalisten tidvis ikke sang så bra som hun gjorde sist. På den annen side lekte hun seg mer denne gangen.

Fiksjonen Rubies skaper når de går på scenen er rett opp min allé. Alle på scenen (minus trommis, som de for anledningen lånte av The New Wine. EDIT: Trommisen var så vidt jeg husker iført en rød hettegenser, men i følge Adrian Søgnen selv hadde han også på seg et glitrende armbånd. Vi kan kalle det en nesten match.) går kledd matchende, i går var fargene svart, hvitt og gull. Rubies er de snilleste folka, de smiler mens de spiller, de danser hele natta og i the golden state of California har de sikkert fester i et stort hus, spiser vårruller til frokost og går de på rulleskøyter (the old fashion kind), mens de spiser bringebæris. Men de har alvorlige samtaler også, er filosofiske og er opptatt av krig og fred.

Og lager musikk ispedd alt over. Det er det jeg hører når jeg hører på musikken, det er det jeg opplever når jeg ser dem live. Og kanskje er det sant.

Det viktigste er at det ikke er noen grunn til å tro noe annet; Rubies skaper en fullgod fiksjon for meg; en fiksjon der de er de snilleste folka. En fiksjon der jeg får danse hele natta. En fiksjon med alvorlige samtaler og en dæsj disco.
I feel electric.

The Dø på Blå

I går var jeg ganske sikkert på den beste konserten jeg har vært på.
I hvert fall topp tre.
Før jeg kan skrive noe vettugt om det må jeg (og vil jeg) la det synke inn,
mens jeg hygger jeg meg med dette (blant annet);