Popstase

I kveld skal Popstase på Studentradion ha festivalsending og jeg skal være gjest. Vi skal snakke om hva vi gleder oss til å se i løpet av festivalsommeren og høre noen smakebiter.

Lytt på Studentradion.no eller FM 104,2 klokken 22.00 til 23.00.

The Shins

Andrew Largeman: What are you listening to?
Sam: The Shins. You know´em?
Andrew Largeman: No.
Sam: You gotta hear this one song, it´ll change your life, I swear.
-Garden State

Shame, shame, shame on me. At jeg ikke har skrevet om The Shins før er en skam.
Vi har vært venner i over tre år, gått gjennom tykt og tynt; noen fine netter med dansing på bordet, noen stille kvelder alene, noen dårlige øretelefoner vi kanskje ikke ville kommet oss fra og perioder med lite kontakt. Men her er vi mer enn tre år senere, med et vennskap som er sånn at uansett hvor lenge det er siden sist er det hyggelig å sees igjen; ingen pinlige pauser, ingen gjemt bitterhet, bare glede og dans. De synger, jeg synger med eller bare smiler av gode tekster, beveger hodet og vipper på tærne til fengende rytmer.

Hva er best med The Shins? Eller, hva gjør The Shins best?
Melodi som ikke fenger er ikke melodi i mine ører. The Shins fenger, klart de gjør.
Tekst som ikke sprenger mine ører og mitt hjerte er ikke tekst i mine ører eller i mitt hjerte.
(Melodi+tekst utgjør musikk, jeg vet det. Men ikke skikkelig musikk, ikke sånn som blir værende når det er skrudd av.)
Det er miksen, en mer gjennomført miks enn hos de fleste andre; Det er tekstene som er med på å skape melodi og som er poesi, som gjør The Shins så fabelaktige.

Just last night I woke from some unconscionable dream
and had it nailed to my forehead again
to keep this boat afloat
there are things you can't afford to know
so I save all my breath for the sails.
- Fighting in a Sack

Jeg bor i kollektiv, er bestevenn med og skal stiftet familie med The Shins.
Jeg planlegger å bli gammel med dem.

Turn of Me fra den siste plata Wincing the Night Away:

Hjemmeside og myspace.

My Little Pony - pop for barn, pop for voksne

The band, not the brand.

Den første gangen jeg fikk oppleve My Little Pony live var på en bakgårdsfest på Tøyen, Oslo i fjor sommer. Det nyoppstartede bandet hadde allerede rukket å spille i en barnehage, og like ansvarsløs og barnlig følte jeg meg i deres selskap. Med sine hyggelige, naive tekster og fabelaktige vokal var det perfekt pop for barn, perfekt pop for voksne.

For en ukes tid siden gjestet bandet Klubben, den mellomstore scenen på Samfundet. Det er snart vår, det er snart sommer, men det er fortsatt kaldt ute. I Klubben er det varmt. Nydelig scenesjarm og søte melodier varmet oss opp, en varme som sitter i lenge. The Sunshine Goodtime Song kiler sommerfølelsen, I don´t know gjør deg litt mindre redd for fremtiden og Johnny Diesel bringer frem allsangen (merk; kan også medføre et engasjement for homofiles rettigheter). Vokalen er nydelig og bandet er deilig solid. Dessuten har vokalist og gitarist, Ola Innsett og Simen Herning scenesjarm til tusen, noe som gjorde konserten befriende ansvarsløs. At artister tar ansvar for egen sceneopptreden setter jeg pris på.

My Little Pony har begynt på skolen og det er fint.
Typisk et band som sitter på første rekke og rekker opp hånden en del, men som sier noe morsomt hver gang. Nå er det bare å vente på eksamen og en langspill-plate.
Bildet er hentet fra Myspace-siden til bandet.

Ansvar for egen sceneopptreden

I denne posten vil jeg stille meg selv noen spørsmål om musikk og konserter.

Hva er en god cd?
Det kan være så mangt. Det vil jeg ikke si noe mer om.

Hva er en god konsert?
En god konsert også kan være så mangt. Det er lettere å svare på hva som kan ødelegge selv de beste konserter.

Hva kan ødelegge selv de beste konserter?
Det er lett å svare på. Det er en dårlig sceneopptreden. Altså, om man synger eller spiller dårlig er det ganske tydelig ikke en god konsert. Men selv hvis man får til det, både syngingen og spillingen, er det viktig for meg at man er sjarmerende. Forskjellige artister har forskjellig sjarm; noen har en åpenbar sjarm og spiller på det de er gode på, man danser med til sine egne toner, smiler og ler. Så har vi den overraskende sjarmen; den stille artisten med stille sanger som forteller fyrverkeri av noen historier.

Noen åpenbare eksempler må være Erlend Øye (både med King of Convenience og Whitest Boy Alive), Jenny Lewis (og the Watson Twins. Ja, faktisk hele bandet hun spilte med på Quarten i 06 kan få nevnes for sitt gode bidrag), svenske Raymond och Maria (å snakke (forståelig) svensk teller ut i positiv retning), Lykke Li (mye for dansingen) og I´m From Barcelona (for ballonger på perfekt tidspunkt og 17 stykker på scenen).

I mine øyne er det å ikke ha tenkt over sceneshowet sitt når man opptrer live som å ikke bry seg om rekkefølgen når man setter sammen plata si. Jeg vil at man skal ha kontakt med publikum, man burde være personlig (men ikke privat) og man må virke trygg. Noen artister virker ikke som om de har tenkt på dette på forhånd; noen artister tør ikke snakke, noen artister kommer med umorsomme vitser, noen artister forteller altfor lange historer. Å måtte le høflig på konsert og føle at man må ta ansvar for at det ikke skal bli litt dårlig stemning burde ikke være nødvendig. Og det er det heller ikke når artisten tar ansvar for egen sceneopptreden.

Altså: Det hender jeg får oppleve upåklagelig sceneopptredener og likevel ikke liker konserten. Det er greit. Det er de bra konsertene som ødelegges av manglende ansvar for egen sceneopptreden jeg vil til livs.

Hvordan?
Eh.

The Dø

We are not crazy
We are not afraid of you grown-ups
- Playground Hustle

A Mouthful starter med trommer, fløyte og roping. Man får lyst til å gå i tog, demonstrere litt, i hvert fall si fra til noen om noe som er viktig. I won´t be told what to draw! Sånn.

A mouthful deler historier fra et levd liv, der man har truffet noen bra folk og noen dårlige. Og noen man er glad for at man har mistet.

Sit in the desert of the bed I looked hard for an oasis
But all I could find was a dead camel in pieces
And I got so scared I tried to lure him back to bed
Whispered "stay just a little bit more"
But now I´m grateful to the camel
Beacause all the lazy boy could do was RUN then I knew for sure
That he would never be the satisfying shad I needed, no no no
- Stay (Just A Little Bit More)

A mouthful er en jungel med bass. I deres boks er det melodi, gitar, bass, rytme, kjappe og sjelfulle tekster. Kom, la oss dra på picnic og danse på en eng!Myspace.

Suburban Kids With Biblical Names

Det er mandag første gangen vi møtes. Vi treffes ved tilfeldighet, nysgjerrighet, kanskje bare shuffle, men før det har gått en uke er vi som erteris. De elsker min evne til å lytte og til å danse, jeg elsker deres rytmer og deres fiffige tekster. Dette er kjærlighet, dette er turn their dancefloors into a burning inferno of Ba-Ba og pretty soon it will happen, the sun will go murder the snow.

De seems to be on my mind og når jeg går hjemmefra eller når jeg våkner eller når jeg beveger meg klarer jeg ikke tenke annet enn at jeg burde bruke tiden min på å høre på dem. Og jeg er glad for at jeg er et forstadsbarn med bibelsk navn, at jeg også kan få kalle meg det, men ikke like mye som de kan, for de fant på dette fantastiske bandnavnet og har antakeligvis opphavsretten til det.

Deres herlige naivistiske uttrykk er laget av enkle, gode tekster og hyggelige rytmer det går an å trampe takten til, så vel som det går an å danse til. Derfor kan de brukes til å varme litt om vintern, når man sitter inne med en kopp varmt, men de kan også lage brennene inferno av dansegulvet.

Myspace

Rilo Kiley - igjen

Du gleder deg voldsomt fordi favorittbandet ditt gir ut ny plate. Du er i platebutikken en uke for tidlig og må gå slukøret hjem, tomhent, uten noe som helst. (Neida, det var andre cd-plater der.) Du gleder deg voldsomt, og skuffelsen er stor.

Sånn var det da jeg hørte den siste skiva til Rilo Kiley - Under The Blacklight. Den kom ut i august og siden har jeg ikke hørt på den. Med vilje. I jula ble jeg påtvunget den og jeg kan ikke si annet enn at den har vokst på meg. Den er ok, den er grei. Det den ikke er er ok pluss. Den er heller ikke kjempebra, den er ikke et melodiøst stykke paradis med poetiske baktanker, som blir tydeligere når du er mettet av de fengene melodiene. Den er ok, den er grei, den er pop for de som ikke vil ha tekst med mening. Den kan høres på, men den kan ikke lyttes til.

Hva er lykken?
Lykken er å ha oppdaget et band når de gir ut plate nummer to, sånn at når de gir ut plate nummer fire og den suger, kan du oppdage plate nummer en.

Velkommen skal du være, Take Offs and Landings. Takk for Pictures of Success, Don´t Deconstruct og Spectacular Views (Salute MY Shorts!)

Det er som å få oppleve noen du har kjent lenge, bare som litt yngre. Litt mindre god på alt, litt mindre satt, litt mer forvirret. Det er veldig fint.

I´m a modern girl but I fold in half so easily
When I put myself in the picture of success
I could learn world trade
Or try to map the ocean

Robyn

La oss gå ti år tilbake i tid. Robyn var kjent som dama som sang Do You Really Want Me, Show Me Love og dekorerte flaskene til DATE´s nye parfymeserie. Jeg hadde kjøpt plata på Hysj Hysj og fått parfymen i posten fra TL-klubben. Det var 90-tallet på sitt varkeste.

Men jeg måtte bli voksen. Det ble Robyn også. Hun tok med seg det vakreste hun hadde da, stemmen, forflyttet til sitt eget plateselskap og fant masse godteri. Beats, dirty american words og historier fra steder jeg ikke har vært, men får lyst til å dra.

Nydelig electro-pop som får deg til å bevege bena i uante retninger er fint i seg selv. Robyn har som uttalt mål å skape popmusikk i form av moderne, oppfinnsom musikk. Det er ikke venstrehåndsarbeid vi får servert, heller ikke noe hun driver med for å overleve mens hun lager "skikkelig" musikk i bakgården. Tekstene er gjennomtenkte, vakre stykker av poesi. Ja, poesi. I miks med vakre toner er det den eneste beskrivelsen som er musikken verdig.

Noen ganger dirty poesi, som i Bum Like You:
You're always up to no good
Your fingers in my cookie jar
You can have my checkbook, visa and my mastercard too
Ain't no price to high for what you do

Andre ganger sårt, som i Any Time You Like:
If I was brave I wouldn't keep my mouth shut
But I'm selfish
I don't wanna give you up
Boy you can tell me anytime you like
Boy you can tell me anytime you like

Jeg vil høre, jeg vil danse, jeg vil synge.
Lytt. Dans. Syng.Bildet hentet fra highrize.wordpress.com.